Eventyrløb i eventyrenes by

Den siste tiden har jeg kriblet i fingrene etter å fortsette å skrive på denne bloggen, jeg har bare ikke funnet på hva jeg skal skrive. Men litt skravling skal jeg vel altids få til, så da logget jeg meg på. For første gang på omkring ett halvt år! Vi får bare håpe at inspirasjonen varer en stund nå, og at jeg kan underholde dere litt en gang i blant.

Det er jo, som mange vet, eksamenstid, så det meste av tiden går med til å sitte med hode ned i en bok. Jeg tror kanskje det er det som har inspirert meg, for jeg er bare ikke særlig motivert til å fortsette med å lese økonomi og juss. Jeg vil skrive, jeg er bare ikke så god til å skrive faglige tekster. Jeg vil skrive fra hjertet, og det som dukker opp i hodet mitt. Jeg vil ta bilder, og bli tatt bilde av. Jeg vil gjøre noe kreativt, bare ikke for kreativt. Jeg har en følelse om hva jeg vil, jeg klarer bare ikke å sette ord på det, og finde veien dit. Men, det gir nok ikke en noen stor inntekt i årene fremover, så det er vel bare å bite tennene sammen, bestå eksamnene, og forhåpentlig få en bachelor om noen år. Jeg kan klare det, jeg skal bare huske de positive tankene, selvom de gjemmer seg litt av og til.

Snakk om inspirasjon, jeg løp Eventyrløbet i går! Det er årets mosjons-happening i Odense, og for en folkefest! Hørte noe om at det var over 23.000 tilmeldte, og i tillegg mange tilskuere. Jeg hadde meldt meg på 5 km, og det gikk overraskende lett. Tiden skal jeg ikke skryte av, men når man prøvde å presse seg forbi alle som tuslet rundt med barnevogner, ølvogner og diverse annet er det ikke lett å løpe hele veien. Uansett, jeg fikk så mye energi og treningsmotivasjon, at jeg sto og hoppet i sofaen og danset med rokkeringen da søstrene til Jeppe hadde dratt. De grillet med oss ute på altanen. Ny treningsøkt er det duket for i morgen tidlig, da står stram op på planen. Håper jeg har like mye motivasjon når klokken ringer i morgen.

Vel, det var nok skravling fra meg, juss-boka ligger og skuler på meg. Håper vi skrives igjen snart! Og at det er noen som gidder å kikke innom, til tross for en lang pause.