Savn..

Jeg sitter her og prøver å finne ord hvor hva jeg føler og tenker. Det er ingen lett oppgave! Når jeg er i Orlando savner jeg alle her hjemme. Jeg kunne savnet de så mye at det hadde blitt vanskelig å være der, men det var mitt valg å reise. Da jeg flyttet til Orlando for fire måneder siden hadde jeg innsett at det skulle bli mitt nye hjem, og jeg måtte godta livet som det var der. Jeg kunne ikke sitte og tenke på hvor mye jeg savnet familie eller venner. Da ville hjemlengselen tatt overhånd. I stedet for å tenke på hvor mye jeg savner dere alle, tenkte jeg på alle de minnene jeg har herfra. Jeg tenkte på dere med et smil. Jeg tror jeg klarte det fordi jeg var så innstilt på å være borte ett år, og leve mitt liv i Orlando i den tiden.

Nå som jeg sitter her i Norge kan jeg se dere og være nær dere når jeg ønsker. Men nå, når jeg sitter jeg, føles det nesten som jeg savner de nærmeste vennene jeg har fått i Orlando mer enn jeg savner alle hjemme! Dette kan høres feil ut, men som sagt er det ganske vanskelig å få skrevet akkurat det jeg mener. Jeg tror noe av grunnen til denne følelsen er at da jeg dro herfra var jeg forberedt på å være borte så lenge og jeg kunne ikke tenke på hvor mye jeg savnet dere. Jeg har mine opp- og nedturer, så det er dager hvor jeg bare har lyst til å reise hjem fra Orlando så jeg kan møte dere akkurat når jeg vil. Det er de dagene det er viktig og prøve å finne noe positivt å fokusere på, og jeg tror det mange ganger hjelper å se på kalenderen at tiden går, og det blir færre og færre måneder til jeg skal flytte tilbake. Da jeg dro fra Orlando var jeg ikke forberedt på at jeg skulle dra. Det ble bestemt på noen timer, jeg fikk ikke engang sagt hade. Det høres nok litt rart ut at jeg kan savne de som jeg har kjent så kort tid, men når man bor sammen, jobber sammen og egentlig er sammen hele tiden, så blir man ganske fort knyttet til hverandre. Nå er jeg her på ubestemt tid, og det er en delt følelse. På en side jeg jeg kjempeglad, jeg får sett mammy og pappa, Eva-Christine og Eskil, bestemor og besta, venner og annen familie. På den andre siden, vet jeg ikke når og om jeg får dra tilbake til de jeg har blitt kjent med, og livet som er så annerledes enn her. Allikevel er det vel i sånne tider, hvor man enten savner eller er usikker, at man setter pris på det man har og forstår hvor heldig man er.