Tirsdag våknet jeg opp tett i halsen, vondt i hodet og enda et stort blåmerke. Dette hadde dukket opp over natten, og siden alle tre var hovne ble jeg litt bekymret. Ringte legevakten, men de ba meg dra til et legesenter. Fikk en hastetime, så jeg fortet meg så godt jeg kunne ned til byen og videre med buss. Siden jeg var så sliten fra før hjalp det ikke å ha tidspress på, kom frem pustende som en hvalross. Legen jeg møtte syns blåmerkene var litt merkelig og ville ta blodprøver. Men siden jeg hadde spist ett tørt knekkebrød noen timer tidligere kunne jeg ikke gjøre det da. Så onsdag morgen var det avgårde til blodprøvetaking på sykehuset. Hadde fått beskjed om at de åpnet kl 8, men da Martine (som var så snill og bli med meg!) kom 8.05 sto det at de ikke åpnet før kl 9. Jaja, bare å sette seg ned å vente... Som kjent er ikke slike steder så veldig hurtigarbeidende, så var ikke ferdig før kl 10. Resten av dagen ble tilbrakt på sofaen, stirrende ut i lufta da jeg ikke orket å se på tv. I løpet av tirsdagen begynte benet å gjøre litt vondt, men måtte bare smøre meg med tålmodighet.
Torsdag morgen skulle jeg igjen til legen for å få svar på prøvene. Han kunne ikke finne så veldig mye galt, annet enn at nivået på hvite blodlegemer var litt høyt. Betryggende nok visste han ikke om dette var noe farlig eller ikke, jeg siteter: "Nei, det vet jeg egentlig ikke. Men vi kan jo håpe det ikke er det." Takk skal du ha kjære doktor, nå bekymrer jeg meg iallefall ikke for de hovne blåmerkene som blir større og større. Fikk time til uken for nye blodprøver, så det var jo fint.
Har nesten ikke sett Jeppe denne uken siden han jobber så mye, men i dag hadde vi koselig frokost sammen. Gleder meg til søndag, for da har han fri!
Her er ett bilde av hvordan leggen min ser ut i dag:
Ta vare på deg selv, søstra mi. Og mas på legen for å finne ut hva dette er om det ikke gir seg snart!
SvarSlett